“en sterk debut … Ingvild Solstad-Nøis skriver sterkt og overbevisende om det sosiale spillet som foregår i familien … Forfatteren driver ikke med forklaringer og fortolkninger, hun fremstiller personer som henvender seg direkte til oss og får oss til å reflektere over hvor vanskelig familieforhold kan være … Solstad-Nøis skriver enkelt og konkret. Hun har presise observasjoner og formuleringer, slik at vi ofte tenker: slik er det, det var godt sagt. Det er en roman som mange vil glede seg over, og andre vil ha godt av å lese. Den anbefales”

"Romanen beskriver skjøre familierelasjoner med stor følsomhet og fornemmelse for hvordan de små ord kan skape sterke følelser og uro i rommet. Den beskriver svært troverdig hvordan Eva blir destruktiv i sin innbitte kamp for sannhet og essens, mot konvensjonene"

GURI HJULSTAD, TRØNDER-AVISA

“Debutboka til Solstad-Nøis er ein innsiktsfull relasjonsroman om indre spenningar, ikkje minst søskensjalusi, i ein familie som har mist eit sentralt medlem. Kvardagssamtalane blir farlege minefelt. Sorgreaksjonane til dei tre kvinnene er ulik, løgn og forteiingar ulmar under overflata som blindgjengarar. Skreiv ikkje André Bjerke ein gong om veninneforhold: «Ikke hånd i hånd, men klo i klo»? I alle fall passar orda godt om det sosialpsykologiske spelet mellom dei tre kvinnene. Namna Eva og Grete er velvalde, det første betyr den som lever / pustar, det andre perle. Grete er ei «perle» som sprekk, Eva er den som stikk hol på den tilsynelatande idyllen … Alt i alt fortel Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit om ein lovande debutant”

"Ingvild Solstad-Nøis tråkker på ømme tær uten å flytte foten. Hun holder blikket og avkrever svar … Debutanten bringer til torgs en vesentlighet i hverdagsligheten som hører større romaner og forfattere til. Det lover det beste"

"en roman om familie og forstillelse, frastøtning og intimitet; en tekst som bærer på en ulmende og presist innfanget kroppslighet ... Ingvild Solstad-Nøis er en lydhør observatør av familiens forsvarsmekanismer"

"Forfatteren får fint fram de ritualer og konvensjoner som styrer omgangsformen, og gjennom tette sceniske fremstillinger uten forklarende staffasje risses det underliggende psykologiske spillet mellom de tre kvinnene opp på en måte som gjør at det under maktspråket, hersketeknikkene og søskensjalusien vokser fram en nesten klaustrofobisk og beklemt stemning ... Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit har slik blitt en overbevisende relasjonsroman med kammerspillets nerve og kvaliteter. Forfatterens språk er enkelt, presist og konkret, og underbygges av den modne debutantens rike observasjonsevne, som holdes opp som et speil for leseren"