”I sin andre diktsamling Takk følger Gunnar Wærness opp med sterke dikt som utforsker språkets grensetrakter. … I større grad enn i sin debut leker Wærness med ordenes lydlige kvaliteter og språkets reglepotensialer.”

”I si andre diktsamling, Takk, overbevisar Wærness igjen. … Han har ein spesiell sensibilitet for lyd og leikande, spontane kast i språket. … Noko av det fine med boka er at me må innstille oss på ein veldig open lesemåte, der forfattaren legg premisser som me ikkje kjenner. Først når diktet er ferdig, kan me vita kva me las. Av og til kjennest det så som om ein har fått eit nytt perspektiv, og det skuldast at han nærmar seg språket og gjenstandanae i verda og den erkjennande tanken med eit spionerande og pustande blikk. … Styrken er alle dei stadane der me møter eit nytt språk vendt mot ei indre eller ytre verd som me gjenkjenner, men som står fram frisk og nyoppdaga i desse dikta.”

”til gunnar Wærness vil eg bare seia at det ikkje er han som skal takka. Det er eg. Og du.”

”Vellykket andre bok. Wærness er en poet som søker ned i skiktene i språket på jakt etter ny kunnskap om eksistensen, og sånn sett er han i benådede øyeblikk en dikter som er verdt å lytte til. Selv rene, stemningsfulle naturidyller har islett av denne tørst etter eksistensiell kunnskap i seg. … Wærness er en mester for mange fine sansninger, og hans persepsjoner er lest i ly av den merkelige logikken som barn, narkotikere, psykotikere og enkelte begavede diktere ernærer sitt intellekt av: disse lydene kan bare bety at jeg lever.”

”Vakre pusteøvelser. Vinneren av Tarjei Vesaas’ debutantpris 1999 er tilbake med en fin og egenartet diktsamling, som riktignok ikke åpner seg før du lærer deg å puste skikkelig. … Faktisk får man ikke helt tak på Takk før man innser at disse prosadiktene krever pausering midt i verselinjene, og at rimmønsteret kan løpe langs bruddflater, eller mellomrom, i setningene. Det Wærness dermed oppnår er å styrke diktene som tilstand og metafor. ... Gunnar Wærness er en poet som evner å være både egenrådig og givende. ... På sitt beste er denne poeten virkelig god, som når han antyder ordet som adressaten for bokens tittel: ”disse ordene / finner jeg opp / for å ta noe av presset / vekk fra armer / og bein / ordene kan bli syke / i stedet for meg”.