“ Hyenene er på alle plan en typisk Ørstavik. Det klare, gjennomsiktige språket, de overraskende observasjonene, de plutselige glimtene av humor, og den reflekterende, kvernende monologen er gjenkjennelige elementer i en fortelling som drives fram av indre opplevelser og refleksjoner snarere enn av ytre handling … Hyenene har også sterke anstrøk av det man kalle en eksistensiell problematikk. Hva betyr det å være i verden, være handlende og kreativ. Det er store sentrale spørsmål som Hanne Ørstavik berører i denne romanen … Hanne Ørstavik er en så dreven forfatter og stilist at hennes romaner aldri blir uvesentlige eller ubetydelige”

“Det er et godt tegn når man har problemer med å gjengi nøyaktig hva en roman handler om. Det betyr at den er kompleks, og man innser at for å yte romanen rettferdighet, så må den sies akkurat slik den er skrevet. Hyenene er en slik bok … det er måten Ørstavik skriver på, med lange, syngende setninger, med stadige dreininger, utdypninger og nye belysninger, som gjør denne romanen så kompleks … Det er en ømhet og en medmenneskelighet i dette prosjektet til Ørstavik som gjør til en … ja, ofte rørende roman … Ørstavik har beskrevet et menneske som er fanget i sitt eget nett, som lengter inn til seg selv, fordi det samtidig er nøkkelen til å komme seg løs og ut i verden, til dit hvor alle de andre er. Sivs sårhet, hennes ønske om å få være med i det levende, blir vart beskrevet - samtidig som deler av teksten også kan føles både rå og ubehagelige. Det er nok mange som har en liten bit av Siv i seg. Det gjør denne romanen relevant. Den rører ved noe grunnleggende ved det å være til”

“Teksten er vintage Ørstavik, i den forstand at den så vaktsomt utforsker kroppens fornemmelser og hjertets innfall, verden slik den framtrer for oss, aller nærmest og mest intimt … Leserhenvendelsen midtveis får det til å kile i magen på deg fordi den så plutselig drar opp nye grenser mellom innenfor og utenfor; et jeg og andre jeg”

“[ Hyenene] krever ganske visst konsentrasjon av leseren, men dersom man gir den tiden og oppmerksomheten den behøver, blir Hyenene en historie som gjør sterkt inntrykk og knapt ligner noe annet i norsk samtidslitteratur. Ørstaviks utforskende tekst, som noen ganger kan nærme seg prosalyrikken, andre ganger essayistikken, er forfattet i et egenartet språk - uvanlige bilder og lange, rytmiske setninger som undrer og prøver ut … Hyenene [er] en slags kunstnerroman som reflekterer over å skrive, hvor man skriver fra og forholdet mellom å leve og skrive, og som problematiserer språket og dets muligheter”

“Ingen kan skildre bevegeligheten i sinnet, de umerkelige glidningene og brå kastene, som Hanne Ørstavik … Med sin nye roman Hyenene er hun på sitt aller beste. Samtidig er det en roman som er gladere, lettere, mer lekende enn noe hun tidligere har skrevet … [tematikken] formidles gjennom en intensitet som griper tak fra første øyeblikk og aldri slipper det. Det er et fantastisk driv i denne romanen … Og språklig er det vakrere enn noen gang; bankende i varmt alvor, men også med en var ømhet og lydhørhet for de mest finstemte indre bevegelsene … gleden [i Hyenene] framstår som en bærende kraft. Det åpner seg da også nye store og spennende rom i Hyenene, der også humoren har en vesentlig plass. Også det er spennende nytt i dette vesentlige forfatterskapet. Med årets roman framstår det som rikere og mer mangfoldig enn noen gang”

“Jakt på et indre som både brøler og synger mens den rører leseren. Det er nesten umulig å bruke liten plass på å si noe om Ørstaviks romaner, og det er et kvalitetstegn. Hun er mester i å beskrive de små svingene, eller massive rørelsene som foregår i et menneske, og hun gjør det også her … hennes beskrivelser av Sivs forsøk på å finne en indre virkelighet å henge fast i, er poetisk, sanselig og eksistensiell ... Ørstavik problematiserer også denne gangen språket som en vei til erkjennelse, og få forfattere nærmer seg det språkløse i skam, ensomhet og identitet på en større og viktigere måte enn henne”

MARI NYMOEN NILSEN, VG

“[ Hyenene] er en kunstnerroman, som handler om vanskelighetene med både å være inne i sitt verk og utenfor. Og å være betrakter til verden, men samtidig ikke helt føle seg hjemme i den. Om å være i mellomrommet … På mange måter er Hyenene en kvinnelig dannelsesroman. En roman, som legger seg i forlengelsen av forfattere som Doris Lessing og Marie Cardinal m.fl. … Det er en særegen luftighet over Hyenene, noe på en gang tentativt, løst og samtidig vedvarende spinnende. For meg vinner Hyenene ikke minst på de mange skjeve sideblikkene på folk rundt Siv, som den allvitende forteller bare lar oss berøre og Siv tenke videre over … Ørstavik er ikke opptatt av å trekke konklusjoner og samle trådene, de får lov til å være der, løse, trekke et fint spinn gjennom leseren. Man kan gjerne være der - i mellomrommet!”

"Få forfattere nærmer seg det språkløse i skam, ensomhet og identitet på en større og viktigere måte enn Ørstavik"

"Hanne Ørstaviks roman Hyenene er framfor alt en gladere og lettere roman enn hennes foregående. Det er som om lysten og lengselen til å sprenge seg fri, åpne seg opp, er kommet inn som en stadig sterkere kraft. Det er en roman om å kunne løse opp for å kunne ta imot, gi rom for det som beveger seg. Og dette formidles gjennom en intensitet som aldri slipper taket"

«Tindrende vakker roman … Sjuende roman av norske Hanne Ørstavik er skrevet med enestående skjønnhet … Det hele skjer i et stramt komponert språk, hvis skjønnhet er fullstendig enestående og stilistisk sett Ørstaviks eget. Det virker så liketil, men er det neppe … Teksten setter seg som skiftende stemninger, hvis man hekter seg på uten omgående å intervenere med intellektuelle forsøk på å avkode bruddstykkenes eksakte betydning. Ørstaviks roman er en påminnelse om å forplikte seg … Til sist må man altså ut blant mennesker, dog helvetes lykkelig over å ha tilbragt tid med en så språklig begavet forfatter, hvis ord og resonnementer kommer og går i sjenerøs utveksling med leseren».

«et flettverk av refleksjoner over hva det vil si å være et menneske. Med ytterside og innerside, med ånd og kropp, lyst og avsky, tyngde og tanke, latter og letthet»