"Burkey setter her de rystende erfaringene i verk på en inderlig og risikabel måte … Sober prosa … På sitt beste skriver Burkey seg inn i en norsk kortprosatradisjon etter Tor Ulven, der en syntaktisk sober prosa rommer billed- og tankemessig voldsomme og ekspansive bevegelser”

”[Det finnes] en stringens, en fremmedhet og en skjønnhet i mange av Ingvild Burkeys tekster som på en sterk måte oppveier tendensen til politisk korrekthet. I tillegg plukker hun fra hverandre begrepet humanisme på en mer avansert måte enn jeg har sett hos andre forfattere … en viktig bok”

”Et altomfattende ubehag … Ingvild Burkey skriver skarpt og språklig bevisst om ubehaget ved verdenssituasjonen. Fremstillingen av dette altomfattende ubehaget er såpass sterk at jeg opplevde det som slitsomt og til dels fysisk ubehagelig å lese boken”

"Språket er bevisst og ganske kresent, og tidvis kan Burkey si svært mye med få ord. Noen ganger er det også klassisk vakkert … Den som leter etter håp og oppmuntring i Intervju med den hjemvendte helten, leter på feil sted. Men den som ønsker stimulans og uro, og som kan sette pris på språklig stringens og språklige kniplinger, vil neppe bli skuffet”

"Poetisk-politiske korttekster eller observasjoner - bl.a. av den sosialdemokratiske «søvn» og krigens absurditeter. Formulert ved hjelp av skarpsindige bilder, tørrvittige konstateringer og aggressiv ironi”

"Denne stilsikre tekstsamlinga uttrykkjer, som Rileys Mølleland, at språket må brytast ned for å få med seg det uhyrlige ... Trass i at årsak og verknad og språk og meining er gjort flytande her, så er Burkeys tekst forbløffande myndig og klar, på ein måte som minner om så vel Tor Ulven som Georg Johannesen. Slektskapen til desse blir forsterka ved den usentimentale omgangen med kjenselsladde storleikar som menneskenaturen og menneskekroppen."

"En av fjorårets vakreste og klokeste bøker; skrevet med stort alvor, stor vrede og uforferdet menneskelighet"

"Med prosaen i Intervju med den hjemvendte helten finjusterer Burkey språket sitt, konsentrerer det. I en form som kunne kalles kortprosa – kortfattet, konsis, rytmisk, med store assosiasjonssprang ... utfordrer forestillingene om hva det er mulig å uttrykke i en knapp kortprosaform ... hun gjør dette med brutal eleganse, alvor, tyngde ... Hun spiller på et stort register i form og tema, beskriver de skjulte koblingene mellom våre liv og andres smerte, tilslørte maktmekanismer, hul ensomhet, den konstante murringen."