"Teksten sirkler rundt en begravelse og forholdet mellom en gift barnefar og en ung gutt, med all den sorg, besettelse og fortielse det medfører. Elegant og stilsikkert utformet"

”Å lese Stuepiken er som å se en handling på lang avstand, en film uten lyd – man får bare konturene og må gjette seg til resten. Ellenes lykkes godt med dette grepet, og trigger leseren nettopp med tilbakeholdenheten, avstanden og det litt gammelmodige språket. Det gir dobbelt effekt når den distanserte fortelleren liksom slipper opp det stramme grepet mot slutten av romanen, og plutselig blir levende, nært til stede i beskrivelsen av en kjærlighetshelg mellom to forelskede menn. … Om denne romanen ikke har som mål å sette de store følelsene i sving hos leseren, så vekker den en nysgjerrighet og en motstand jeg gjerne skulle sett at flere forfattere skapte.”

” Stuepiken er ein moderne, intellektuelt utfordrande roman. Det som kanskje imponerer mest er språket. Eg opplever det som uhyre presist og gjennomarbeidd – musikalsk er eit ord som fell meg inn.”

”Ein roman som strittar i mot og ikkje vil fortelja, som ikkje vil vera ei kjærleikshistorie, men som ender opp med å fortelja likevel, gjennom bilete med ei slags dobbel eksponering, slik at dei eine historia fortel den andre. Dei ulike stilnivåa er organisk ornamenterte utan nokon gong å vera utvendige. Romanen syner fram sjølve skriveakta, skrifttradisjonen og syner skrifta før og etter skrifta”

"Det er en intens og selvsikker roman Ellenes har begått. En roman som bør leses flere ganger, nesten som en lang novelle, med sine åpninger og følelsesmessige fortettede univers"