Per Pettersons tale - Nordisk Råds litteraturpris

Faren min var ingen intellektuell. Han jobba i skofabrikker fra han var 14 år, det vil si, fra 1925. Det han leste var westernbøker, cowboyblader, detektivromaner, med helter som het Walt Slade, Bill og Ben, Morgan Kane, Larry Kent. Jeg også leste dem. Men han var en atlét, det han likte var å dra til skogs, dra på fjellet, gå og gå, trene kroppen, holde ut. Han ville ha frisk luft. Han elska Norge, enda foreldrene hans var svenske, jeg er ikke nasjonalist, sa han, jeg er nasjonalromantiker, og var vittig. Kroppen din er et tempel, sa han, og jeg mente da, at han hadde rett. Jeg gjør det kanskje fortsatt. Han var i toppform, jeg kunne se i bladene at han så ut som Tarzan.

Det faren min hadde var en bokreol. Han må ha kjøpt den en gang på 30-tallet, antakelig bøker og reol i ett, etter noen som hadde dødd, fra et dødsbo. Den kan ikke ha vært kostbar, for han hadde ingen penger til den slags, men jeg er sikker på at han med det kjøpet, håpte han kunne tilføye livet sitt noe viktig, som ikke var der fra før, et større rom omkring tankene kanskje, ting han kunne fundere over, fabulere om, når han var ute og vandra fra ås til ås, fra fjelltopp til fjelltopp, men skiftene han gikk i fabrikken var for harde, for uregelmessige, og han kom ikke i gang. Jeg så han aldri røre noen av de bøkene.

Det var en sjenerøs, vakker bokreol med utskjæringer langs toppen og ned langs sidene, det var mannsansikter i relieff helt øverst og en kvinnes overkropp på hver side skåret ut helt ned over brystene, og de brystene pressa så hardt mot treverket fra innsida at de fikk reolen til å slå sprekker. På hyllene sto 100-årsutgaven av Tolstoys samlede verker med de burgunderrøde skinnryggene, det sto noen av Dostojevski der, og Sigrid Undset, alle Henrik Ibsens skuespill, der sto Nikolaj Leskov og Maxim Gorky, der sto Tatt av Vinden og Irving Stones Jack Londonbiografi. Der sto reiseskildringer fra alle verdens hjørner. Blant hodejegere på Borneo, Sven Hedins På verdens tak, Fridtjof Nansens ferd over Grønlandsisen.

Vi så alle på den bokreolen som et møbel bare, avgrensa, lukka om seg sjøl, et objekt i rommet, derfor var det utskjæringene vi likte best. Men én dag da jeg var helt ung, kanskje tolv, tretten, tok jeg tilfeldig en av bøkene ut og åpna den på en tilfeldig side, og jeg forsto umiddelbart at skriften ga mening, den var ikke vanskelig å lese i det hele tatt, og plutselig ble jeg oppmerksom på alle bøkene som sto på hver side av denne boka, på de andre hyllene; at de kunne åpne seg på samme måten, det var kanskje nok til et helt liv på de hyllene, det var bare å ta den ene setningen etter den andre, og hele bokreolen ville folde seg ut.

Mora mi var intellektuell. Hun jobba i mange år på Freia Chokoladefabrikk. Så vaska hun skoler, offentlige bygninger, hoteller. Hun vaska rommene på Park Hotell der popgruppene overnatta når de holdt konserter i Oslo.

Mora mi leste bøker bestandig. Bøker på norsk, dansk, svensk, tysk, engelsk. Hun leste Hemingway og Steinbeck. Hun leste Alan Sillitoe og Siegfried Lenz. Hun leste Hans Helmut Kirst og Hans Scherfig. Hun leste Knut Hamsun. Hun leste Dubliners av James Joyce. Hun leste ingen kvinnelige forfattere som jeg kan huske nå.

Jeg så aldri at hun sov. Når hun lå i senga, var ikke hodet hennes i nærheten av puta, men hvilte heller mot den høyre håndflata mens hun leste, og så kunne jeg spørre henne, hva er det du leser? Og da snudde hun boka for å se på omslaget og sa:

- Die Blechtrummel.

Mora mi syntes jeg var intellektuelt lat fordi jeg ikke kunne tysk.

Hun rørte aldri noen av bøkene i reolen. Hun eide ikke ei eneste bok. Hun gikk på det lokale biblioteket én gang i uka, hver onsdag, og der viste hun meg hvordan bøkene var organisert, skjønnlitteraturen, poesien, de forskjellige faggruppene, og hvis du ga det en halv time av ditt liv, fikk du med deg de grunnleggende prinsippene, og så kunne de føre deg i hvilken som helst retning du hadde lyst til å gå, hvis du ville tenne et lys i deg sjøl og bli opplyst.

Alt dette er lenge siden nå, men det sendte livet mitt i en uventa retning, en retning som vel var vanskelig for familien min å håndtere, men uansett takker jeg faren min for hans bokreol, jeg takker mora mi for hennes bibliotek. Hadde de to vært i live nå og sett meg skrive dette, hørt meg si dette, ville de falt om på golvet av sjenanse. Det får så være, jeg takker dem likevel. Helt offentlig. Og jeg takker juryen for Nordisk råds litteraturpris, som fikk det for seg, at jeg skulle få oppleve dette. Det var kult gjort.

  • Handlekurv
Handlekurven din er tom
  • Nyheter

Magnus E. Marsdals Frihetens mødre allerede i nytt opplag
Magnus E. Marsdals Frihetens mødre utkom nylig til strålende kritikker, og bøkene fyker u...

Les mer

Rune Christiansen-roman til USA og Canada
Rune Christiansens roman Fanny og mysteriet i den sørgende skogen er nå solgt USA og Canad...

Les mer

Dag Solstads gjennombrudd i USA og Storbritannia?
Dag Solstads romaner T. Singer og Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman er nå ut...

Les mer

Karin Sveen og Espen Søbye på topp 10-liste over beste skandinaviske sakprosabøker
Norsk Litteraturfestival, Morgenbladet, Weekendavisen, Aftonbladet og Broen.xyz offentliggjorde i...

Les mer

Aina Villanger tildelt Tanums kvinnestipend 2018
I dag ble det kjent at Tanums kvinnestipend 2018 tildeles Aina Villanger.Tanums kvinnestipend til...

Les mer ARKIV
  • Nyhetsbrev

Webdesign og publiseringsverktøy fra Netmaking | Powered by eZ Publish