”et stykke prosa av en moden mester … fylt av fortettet spenning, mørke undertoner, uuttalt kjærlighet, forvirring, sorg og besk humor. Det hele skrevet i et stramt og nøkternt, men likevel poetisk språk som er helt pettersonsk i sin ujålete uttrykksfylde … Petterson klarer på imponerende vis å skrive en kompleks familiehistorie”

"Hemmeligheten bak hans medrivende språk ligger i den virtuose vekslingen mellom korte, sterke setninger og lange, suggestive formuleringer … På denne måten gjør Petterson det alminnelige til noe unikt i tilværelsen. Ikke ved å forklare at det er det, men ved å vise det fram og la leserens reaksjon ligge som et minefelt mellom ordene … Per Petterson gjør sine erfaringer om til litteratur på en enestående måte”

”Dette er en bok full av skarpsindige betraktninger, troverdige miljøskildringer og overraskende vendinger … En sterk bok”

SINDRE HOVDENAKK, VG

”Å se livet fra sønnens side og fra mors, det mesterstykket klarer Per Petterson … Språket er presist og renset for fiksfakserier … en fortelling som får leserne til å trekke forbindelseslinjer mellom det lille livet og den store verden. Det er en roman som kaster om på stort og smått”

”Nok en god Per Petterson-roman”

"en sensitiv og sterk roman ... Petterson tegner et glødende portrett av en dødsdømt, men myndig kvinne som bestemmer seg for å gjøre en avskjedsreise"

"Petterson finner ord som nagler forholdet mellom mor og sønn fast i leseren ... Pettersons egen profil som forfatter er blitt sterkere og klarere i takt med at brikkene i puslespillet er blitt flere. Leserne har blitt flere og flere, kvaliteten stadig høyere .. Ja, hadde Petterson vært Arvid, kunne man sagt at det var visst ikke så farlig med den utdannelsen likevel"

"Denne romanens absolutte styrke er fortellerstilen, som er sympatisk, nær og lite selvhøytidelig. Det er noen forfattere som nærmest skriver ordene sine inn i blodet til leseren, og Petterson er en sånn forfatter. Å lese denne romanen føles nesten som å snakke med en gammel bekjent"

”Norge har fått en forfatter av internasjonalt format. Per Petterson bekrefter sin posisjon som en av Norges største forfattere med den nye boka … ingen annen norsk forfatter klarer å skrive om eksistensielle spørsmål på en like berørende og fengslende måte som Petterson … Hans bøker kan i lysstyrke sammenliknes med Philip Roths … anbefales på det varmeste”

"Gripende dobbeltportrett av mor og sønn ... vemodig, varm og rørende ... en velsignet ujålet, stilsikker forteller som makter å finne små nok ord til store nok følelser. Så les Jeg forbanner tidens elv. Den fortjener det"

"Per Petterson bruker de dagligdagse små hendelser og ting, måten man holder en sigarett på, lukten fra en våt losjakke, kulden som biter i fingertuppene – til å tegne sine personer i tids – og stedsbilder som leseren kan gå rett inn i og selv kjenne på kroppen ... Språket er enkelt, tilforlatelig– og mesterlig turnert"

KARI WÆRUM, FREDRIKSSTAD BLAD

"Du får ikkje ei betre haustbok ... ei melankolsk vakker haustreise, perfekt fra første bokstav til siste punktum ... Verkeleg meisterleg er skildringa av dei ørsmå signala som går mellom menneske som knapt pratar saman ... det kjennest sant og ekte tvers igjennom"

"jeg må bare bøye meg i støvet over hvordan denne forfatteren har klart å lage et kunstspråk med utgangspunkt i Groruddal-dialekt ... Språket er fortettet, poetisk og samtidig jordnært og nøkternt ... Med følsom penn skriver Petterson fram de vanskelige samtalene, lengselen etter nærhet og de meningsbærende situasjonene der livet snur, eller kunne snudd, men likevel ikke gjorde det"

IRENE GRESSLI HAUGEN, FÆDRELANDSVENNEN

"Petterson har et hverdagslig poetisk språk som bringer tårene fram i øynene, og skriver om sånt som angår alle ... Finn fram Ut og stjæle hester igjen og fortsett med denne. Du får lyst på livet ditt. Og andres"

TRINE STYVE VARLO, HAUGESUND AVIS

"Petterson har igjen skrevet en roman med et særeget språkdriv om de store tingene i livet, med utgangspunkt i tilsynelatende små episoder ... Det hele topper seg i en avslutning der Arvid reflekterer over døden, som vel må være noe av det flotteste Petterson har skrevet, nettopp fordi det er så konsekvent udramatisk og dempet, men likevel - eller nettopp derfor - så utrolig sterkt"

”Petterson utviser modent mesterskap i en fortelling med mye fortettet spenning og mange mørke undertoner. Det hele brettet ut i en stram og nøktern prosa, men likevel ujålete pettersonsk i sin uttrykksfylde”.

"Magien ligger i selve prosaen. Den er enkel og sparsommelig. Den tar ingen krumspring, blir aldri kjedsommelig deskriptiv, men fremstiller med varsomhet for detaljene og en tidvis brutal ærlighet hovedpersonens indre liv. Styrken ligger, som med all god litteratur, like mye i det som fortelleren fortier og utelater, som i det han forteller. Et tilsynelatende banalt og hverdagslig hendelsesforløp får med Pettersons penn både klangbunn og dybde"

"Jeg forbanner tidens elv er en roman om å bli rammet av livet"

"Per Petterson byr på uforglemmelige scener og et skarpt definert, rikt og slående språk i denne boken, som allerede er belønnet med Brageprisen 2008"

"Jeg forbanner tidens elv er i særklasse den beste norske romanen i 2008 ... Petterson har igjen skrevet en roman med et særegent språkdriv, om de store tingene i livet, med utgangspunkt i tilsynelatende små episoder fra en mannlig jegpersons hverdagslige minner og opplevelser. Årets roman - uten konkurranse"

"Norsk superforfatter har gjort det igjen. Per Pettersons fremragende roman om Arvid er en stor elegi over mor-sønn-forholdet ... Glem alt om tradisjonell og banal morsbinding, det er en mye mer raffinert psykologi Petterson utfolder i sin lavmælte og gripende prosa ... Hva er Per Pettersons hemmelighet? Han blir alltid sammenlignet med Hemingway og Raymond Carver, som den unge Arvid da også leser, men Petterson har større varme. Det han kan, er å få øyeblikket til å stå frem med en fullstendig innlysende klarhet"

”Petterson kan leses med glede ... På sin anti-oppsiktsvekkende måte utfolder Per Petterson et av tidens store forfatterskap ... Per Pettersons litteratur er en oase av stilsans og jordnær klokskap ... Per Petterson er etter mange år i skyggen av mer tidstypiske forfatterskap i ferd med å bli den forfatter de andre vil huske.”

”mesterlig … en dybt fascinerende roman”

”Enda en prektig praktløs roman fra den norske forfatterer Per Pettersons hånd rammer anmelderens bord. Og man er etterpå blitt avhengig … hele dette ... forfatterskapet er jo ren opptur!”

”Petterson er en virtuos ... en usannsynlig fin, ettertenksom roman... Som alltid hos Per Petterson er språket fabelaktig klart og pregnant, og man slipper ham kun motvillig.”

”Norske Per Petterson mottok forleden Nordisk Råds Litteraturpris for Jeg forbanner tidens elv, og det kan kun sies å være fullt fortjent. Petterson har på sin helt egen stillferdige og avmålte måte utviklet seg til en av Skandinavias mest markante stemmer, som stilistisk nok trekker veksler på navn som Hemingway og Raymond Chandler, men ikke desto mindre har utviklet sitt helt eget tonefall ... få kan som han i enkle, ukunstlede, ja nærmest bedragerisk simple setninger ramme noen helt sentrale innsikter, så hele tilværelsens gjennomgående utsatthet plutselig synes å stå badet i nådeløst røntgenlys ... Stor romankunst basert på de mest diskrete virkemidler.”

”Det er både avmektighet, desperasjon og ukuelig livsvilje i Per Pettersons nye, mesterlige roman ... Sjelden møter man en så inntrengende stemme fortelle om livets sorger og gleder ... Man blir nærmest avhengig av bøkene om Arvid, og forklaringen er den at hver bok er en kunstnerisk bedrift. Hver bok rommer en personlig formulert søken etter forståelse av livet, døden og alt det som ligger innimellom”.

”Jeg forbanner tidens elv er et gripende dobbeltportrett av mor og sønn ... Petterson har en sjelden evne til å skrive i et presist språk og skjære inn til beinet ... Styrken ligger - som i all god litteratur - like så mye i det, som fortelleren fortier og utelater, som i det han forteller. Få kan (om noen) som Per Petterson skrive om eksistensielle, allmennmenneskelige spørsmål på en så fengslende og vedkommende måte.”

"Den norske superforfatter har gjort det igjen: skrevet en mesterlig roman! … Varm, vemodig og hjerteskjærende - en bok til ettertanke.”

"Tiden løper, og vi kan ikke løpe fra våre valg i tilværelsen. Petterson skriver om dette tema med nerve og engasjement. Som leser gripes man av hans skjebnebeskrivelser, og man venter alltid med lengsel på neste utgivelse fra hans hånd"

“Stille sniker romanen Jeg forbanner tidens elv seg inn på deg, til du kjenner deg fullstendig naken … For du kjenner deg naken fordi forfatteren Per Petterson skjærer inn til beinet på sin forunderlig høflige og varsomme måte … Petterson behersker kunsten å la de nødvendige ordene komme av seg selv, det rette øyeblikket. Korte konstateringer haker seg fast i halen på lengre tankestrømmer, som gjør det hverdagslige og banale manende og sublimt. Så er det alle ordene som ikke kommer, som ligger som tause, ladde granater og tvinger deg til å lese langsomt og varsomt … Det er uten tvil denne følelsen, som ofte får kritikere til å sammenligne Per Petterson med den amerikanske forfatteren Raymond Carver. Og det er riktig at hos dem begge er det det skrøpelige øyeblikket, hvor alt kan velte i løpet av ett sekund, som er en bærende drivkraft … Hos Petterson er det særlig de skarpe observasjonene av særpreget, bevegelsene og de ørsmå tegnene mellom personene, som får bildet til å brenne seg fast"

"Jeg forbanner tidens elv er den kraftfulle fortellingen om en stor unnlatelse, så gjennomført gjort at den er mer fengslende enn alt vi hittil har kunnet lese av Petterson på tysk … En vidunderlig, melankolsk bok, som er så stor fordi den egentlig slett ikke vil gjennomlyse eller dissekere og kanskje nettopp derfor kommer mennesket nærmere”

”Fortellermåten minner utvilsomt om Hemingway og Raymond Carver og mestere i fortetning. Men der den carverske fortetning i dag ofte brukes som en stilistisk foredling av noe uløselig, har Petterson virkelig en historie å fortelle. Den handler om vanlige mennesker i uvanlige situasjoner, og om hvordan disse menneskene nettopp i uvanlige situasjoner mister sitt språk.”

”Petterson [er] naturligvis en stor stilist. Disse ... rytmiske setningene er en fornøyelse ... man blir rett og slett henfallen til denne prosaens myke ... tungsinn”

”en vidunderlig roman – melankolsk, klok, full av sorg over forsømte muligheter, men også full av kjærlighet og ømhet. Å banne har en bare lyst til fordi den allerede er slutt etter litt over 200 sider”

“Man venter på romanene til Per Petterson. Enda en gang har han skapt en roman der eksistensens mørke hemmelighet lyser magisk opp”

"En av de beste bøkene i 2009"

”Pettersons rolige, poetiske roman maner fram sterke bilder og store øyeblikk uten sentimentalitet”

”Hvor har genetisk arv kommet mer fintfølende til orde enn her? Min sorg over den skjebnebestemte håpløsheten som de alle ligger under for, blir oppveid av vidunderlig innsikt i psykologiske strukturer som mennesker er underlagt fra fødselen av”

“Pettersons måte å skildre med øm treffsikkerhet denne mor-sønn-historien … er gripende og smertelig vakker. Hovedpersonenes fineste sjelebevegelser lyser opp i bilder av stor klarhet og dybde. Ofte synes det som om Petterson stanser den urolige tiden og skaper et rom der den menneskelige tilværelsens hemmeligheter lyser opp som i et stort speil. Det er sanne magiske øyeblikk. Per Pettersons melankolske og likevel livsbejaende roman om tingenes svingninger og tidens forgjengelighet gir ingen trøst. Men som ethvert stort kunstverk blinker det i mørket som et fjernt og hemmelighetsfullt lys”

”Petterson skriver i et stille og poetisk språk … Suverent, assosiativt og detaljert forteller han om livets sanne magiske øyeblikk, de korte, klare lykkestundene og de tunge, bevegende tidene og hemmelighetene i den menneskelige tilværelsen. Allerede etter de første sidene kan en ikke lenger løsrive seg fra denne boken og merker med én gang at her er det en forfatter som virkelig har noe på hjertet og som lodder livets dybder. Her er det ingen popkulturell skravletvang, ingen kronisk infantilitet og ingen overflatiske villfarelser. Her blir det skissert et bilde av menneskelivet, for tiden er en maler, og også bildene av livet blekner i tidens elv”